Search Results

Rebbenesøya er kjent som øya med alle de hvite sandstrendene ytterst mot storhavet i nordvest. Øya er blant annet kjent fra tragedien i Toftefjorden under andre verdenskrig da tolv norske kommandosoldater fra Kompani Linge ble angrepet av en tysk minesveiper 30. mars 1943. Den eneste som klarte å flykte var Jan Baalsrud, som greide å rømme til Sverige. Det står et monument over de drepte i Toftefjorden. Vi kom til Rebbenesøya med ettermiddagsfergen. Underveis passerte vi et sted der folk satte opp gjerder i forbindelse med innsamling av tamrein. Det er et sikkert tegn på at høsten kommer rullende. Vel i land på Rebbenesøya kjørte vi ut til idylliske Engvika på sørvestsiden. Her ytterst i havgapet har familien Engvik drevet en liten butikk og overnattingssted i flere generasjoner. Denne sommeren hadde de hatt besøk av dronning Sonja og det var jo stor stas for vertsskapet. Pensjonistene Per Engvik og kona Oddveig stilte med sin flotte 26 fots båt og var klar for tur. Per hadde for øvrig lurt til seg en klem fra dronningen under besøket hennes. Vi ble skysset til Breivika, hvor en av landets flotteste sandstrender ligger. Her er det nesten umulig å komme i land når det er vestavær, men denne dagen hadde vi lett bris fra øst. Per rodde oss gjennom store duvende bølger og i land med jolla, mens Oddveig passet båten. Vi ruslet langs den enorme stranda med digre steiner som var rundslipt av havet. Deretter satte vi kursen gjennom meterhøyt sivgress til skråningen der den tette bjørkeskogen starter i dalen nord for Arntuva. Tregrensa går heldigvis lavt i dette området, så etter ca. 30 minutter var vi på snaufjellet. Derfra fortsatte vi bratt opp ryggen til Arntuva (641) med sin luftige utsikt ned mot Ytre Andammsfjord. Vi så mange reinsdyr i området som samene etterhvert skulle samle. Videre fulgte vi fjellryggen ned ca. 150 høydemeter før vi tok fatt på stigningen opp til Geittinden (689). Her ble det kaffe og mat mens vi skuet over traversen mot Bukketinden og Helvetestinden i sørøst. Paal André hadde tenkt å kose seg skikkelig med en colaboks på toppen, men sekken fikk litt hard behandling underveis, så han måtte i så fall ha sugd i seg brusen fra dunjakka som lå i sekken. Returen gikk bratt, men greit ned i Geittinddalen og videre ned den enda brattere lia med kratt, kjerr og stein langs bekken til skogkledde Breivikdalen. Svette og litt labre i humøret kom vi omsider ned til den flotte stranda. Skyssfolket lå og ventet på oss i bukta. Her var det fristende med et bad, men ingen av oss følte behov for å kle av seg, så det ble heller noen minutter med fotografering før returen. En kan også nå Geittinden ved å følge stien ca. 2 km før Engvik der det er skiltet mot «Helvetstinden», men dette er en noe lengre tur. (Fra boka Norges beste toppturer). Sted: Karlsøy, Troms Lengde: 7,5 km Høydemeter: 870 m Primærfaktor: 689 m

I august kjørte vi fra Tromsø over Ringvassøya til Mikkelvika. Her ventet Einar Andreassen og to kompiser som vi hadde truffet noen dager tidligere. De skulle frakte oss til Grøtøya, hvor Store Bukketinden ventet på oss. Karene hadde tatt med seg multebøtter og kveitegarn for å slå i hjel ventetiden, mens vi gikk toppen. Så putret vi ut fjorden med sjarken til Einar mot nye eventyr. Først ble lille Hersøya passert en topp som ble besteget noen dager tidligere. Videre over det blikkstille Grøtsundet til Austneset. Der klemte vi oss tett sammen i en liten gummibåt og ble rodd i land. Vi vinket til karene som tøffet ut mot kveiteområdet sitt, før vi fulgte den gresskledde sørøstryggen opp til Grøtøyaksla (545). Der klarte ikke Vårherre å dy seg, men sendte et regnskyll rett i hodene på oss. En skur må imidlertid en toppjeger tåle selv om vi tørket opp etter hvert som vi nærmet oss målet. Fortsatte litt ned og deretter bratt opp eggen til Lille Bukketinden (535). Herfra måtte vi ned ca. 50 høydemeter til neste skar før oppstigningen til Store Bukketinden (577). Fra den lille varden på toppen kunne vi skimte båten til Einar som en liten hvit prikk på havet. Det var dessuten glimrende utsikt mot våre neste mål, Sørfugløya og Nordkvaløya. Etter flere dager med regn var vi forsiktige med å trå på moseputer og glatte steiner ned fra Store Bukketinden. På returen tømte Vårherre ei skikkelig stor bøtte med vann over oss. Einar var imidlertid på plass med gummibåten og vi kunne returnere til nykokt kaffe. Flott utsikt mot Rebbenesøya og Grøtøya. (Fra boka Norges beste toppturer).. Sted: Karlsøy, Troms Lengde: 6,2 km Høydemeter: 890 m Primærfaktor: 577 m

Vi tok fergen fra Stornes til Bjørnå på Grytøya. Deretter kjørte vi fv.867 til Peder som er bosatt på Vaskinn. Han har vært på toppen 54 ganger og anbefalte normalruta. Fulgte først traktorveien, senere god sti til Vaskinndalsvatnet. Gikk oppunder fjellet og dreide mot vest til en godt synlig renne. Benyttet renna bratt opp til trimposten ved varden. Fortsatte 100 meter til høyeste punkt (1012) på Grytøya. En skydott ødela litt for utsikten. Vi ble sittende en time på toppen i påvente av klarvær. Tilbake hos Peder kunne han fortelle at bestefaren var førstebestiger 1880-1890. Sted: Harstad, Troms Lengde: 9,7 km Høydemeter: 1010 m Primærfaktor: 1012 m

Vi startet tidlig fra Tromsø for å rekke 7.30 fergen til Vengsøya. Fortsatte 4.8 km og parkerte hos en grei pensjonist. Herfra ble det en flott skitur innover Stordalen i et mylder av hvitkledde ryper. I salen ved Nattmålstinden satte vi fra oss både ski og sekker. Uten stegjern tok vi sjansen og fortsatte på isete underlag. Fra høyde 600 ble det lettere, før siste kneika opp til Vengsøytinden (764). Imponerende utsikt og litt av en kremtopp. Alpin travers videre til Horntinden og Kvantotinden (sommertur).. Sted: Tromsø, Troms Lengde: 6 km Høydemeter: 770 m Primærfaktor: 764 m

Vi våknet på Hansnes i strålende vær. Derfra tok vi, Inger Lise, Otto og Paal André Lund – 10.30 ferja over til Reinøya og kjørte 8,4 km sørover til Brattrein. Herfra fulgte vi en traktorvei ca. 1 km i sørlig retning før den svingte seg videre bratt oppover lia til ei seter (ca. 200 moh). Det var ca. 15 cm nysnø og nydelig skiføre, og vi fortsatte etter en naturlig gate gjennom skogen og kom opp på nordsiden av den beskjedne Sennvasshaugen på 266 moh. Videre oppover lia la vi kursen på nordvestsiden av Lemma (684 moh.). Dette er et område hvor lirypa spiser seg stor og feit frem til jakten. Vi passerte en skrent der det var tett i tett med groper fulle av rypebæsj, så det var tydelig at rypa trivdes her. På høyden over Lemma var det ganske avblåst og hardt føre, men herfra fikk vi en fantastisk utsikt mot Sæterelvtinden på 872 moh. og Keipen på 883 moh. Sist- nevnte er høyest på øya, og det var dit vi først la kursen. Vi holdt høyden mellom Middagsnesvatnan og Keipvatnet til foten av nordryggen av Keipen, som lå glattpolert og glinsende i sola. Vi gikk på ski til ca. 670 moh., men valgte der å legge igjen både skiene og sekkene. Opp den bratte og isete ryggen brukte vi stegjern og isøks. Fra den lille varden på toppen var det fantastisk 360 graders utsikt. Det finnes ikke vakrere syn enn klar luft , blåtur- kis hav og hvite tinder, og vi ble sittende en stund og nyte utsikten mot øytoppen Vanntinden (1031 moh.) i nord og øy-/kommunetoppen Soltindan (1051 moh., i Karlsøy kommune) i vest. Sistnevnte hadde vi besøkt tidligere. Det går en spennende travers videre til Sæterelvtinden på 872 moh., men vi fant ut at dette er noe som er best egnet sommerstid. Vi returnerte derfor ned ryggen og tok en matbit ved skiene. Så bestemte vi oss for å fortsette til den flotte Sæterelvtinden mens sola ennå sto høyt på himmelen. Vi skled slakt ned på vestsiden for Keipvatnet. Derfra gikk vi opp i skaret under Lemma (684 moh.) og fortsatte opp den flotte vestryggen til vardene på Sæterelvtinden. Der traff vi en kar som var ute i samme ærend som oss på denne vakre dagen. Fra den største kunne vi hvile blikket på Lyngsalpene og Lenangstindene i øst. Det var et syn til bli religiøs av. Det ble forresten forsterket av teksten som står på skiltet på varden: «Han leder Meg hen til Hvilens Vann Der Motløshetens ånd Meg Forlot For Fjellene Kan Vel Vike og haugene rokkes Men Min Miskunnhet skal ikke Vike fra deg Og Min fredspakt skal ikke rokkes.» Her oppe kan en nyte synet av traversen som ender på den spisse og luftige Reinskartinden, som er øyas høyeste punkt. Det var den som dro oss hit og samtidig ga oss Sæterelvtinden. Vi fikk en utrolig flott tur tilbake over Lemma og ned liene med rype og puddersnø fykende rundt beina. (Fra boka Norges beste toppturer). Sted: Karlsøy, Troms Lengde: 17 km Høydemeter: 1230 m Primærfaktor: 883 m

Vi kjørte videre med leiebil over Kvaløya til Hansnes på Ringvassøya. Planen var å nå flest mulig øytopper i løpet av denne godværsperioden. Vi våknet neste dag til strålende vær og tok fergen over fjorden til Skåningsbukta på Vannøya. Det var fint å kunne sitte på båten med kaffe og vaffel med utsikt rett mot den snøkledde Vanntinden og Vannkista. Etter en drøy times overfart svingte vi av mot Burøysund og fant en egnet parkeringsplass mellom Fjellheim og Olavika. Herfra kunne vi starte skituren i ti centimeter nysnø opp langs Kamelva i forholdsvis lettgått terreng. Paal André ville prøve den markerte ryggen over Søre Vanntinden, mens vi fulgte høydedraget vest for Kamtjønna (631). Etter hvert som vi tok høyde, ble det dypere snø og roligere tempo. Fra cirka 800 moh. gikk vi i en bue fra sørvest til det luftige og markerte skaret hvor Paal André ventet. Herfra gikk vi igjen samlet opp den siste, småbratte stigningen til Vanntinden (1031). Cirka 2,5 timer etter at vi startet, sto vi ved varden og ble møtt med en fantastisk utsikt mot storhavet, øyene og hvitkledde fjell. Etter en times pause med kaffe og Mathildes sjokoladekake returnerte vi ned i salen. Vi hadde god tid og bestemte oss for å besøke den 30 meter lavere Søre Vanntinden i samme slengen. Turen ble avsluttet med herlig skikjøring på pudderføre til tang og tare ved riksveien. (Fra boka: Norges beste kremtopper.). Sted: Karlsøy, Troms Lengde: 14,3 km Høydemeter: 1160 m Primærfaktor: 1031 m

Den andre gangen vi var på Søndre Folgefonna i lignende ærend, var det for å bestige det høyeste punktet i Etne kommune. Det ligger også oppe på breen og er 1638 meter høyt, men lenger sør enn det høyeste punktet på breen. Vi kunne selvfølgelig tatt begge toppene samtidig, men det ble altså to forskjellige turer. Turen opp til toppen på 1638 moh. ble en vintertur i 2007. Denne gangen kom vi fra Rosendal og kjørte litt forbi Sunndal til Gjerde. Derfra fulgte vi statkraftveien som starter rett før tunnelinngangen og slynger seg bratt oppover fjellsiden til Rennedalsvatnet på ca. 550 moh. Der gikk vi over brua og videre på vestsiden av Rennedalsvatnet, og fulgte så den trange dalen opp til Trombetjørnane. Vi kom oss opp til sommerstien ved Ørmerkesvatnet på ca. 1200 moh. Våren var i anmarsj, noe som betydde litt varierende skiføre, men også mange fristende fotomotiver. Vi tok oss blant annet tid til å fotografere det blågrønne isvannet som kunne skimtes i sprekkene. Vi fortsatte på sørsiden av Ørmerkesvatnet og inn på Breidablikkbreen. Turen gikk igjen forbi Fonnabu og videre til den høyeste brekulen på 1662 moh. Noen snøbyger kom og gikk, men det var stort sett bra vær da vi passerte toppunktet. Vi stanset imidlertid ikke der denne gangen, men fortsatte videre til det høyeste punktet i Etne, lenger sør på breen. Dit var det ca. 6 km. Underveis var det ikke så mye å se i dette hvite brelandskapet som kan virke noe endeløst. Utsikten fra toppen var også ganske beskjeden. Tilbaketuren gikk på vestsiden av den høyeste brekulen, og vi kastet bare et blikk over på idylliske Fonnabu mens vi skled på ski ned til Ørmerkesvatnet, hvor vi tok en lengre pause før vi gjorde unna resten av nedturen. (Fra boka: Norges beste toppturer). Sted: Kvinnherad, Vestland Lengde: 29,5 km Høydemeter: 1365 m Primærfaktor: 1221 m

De syv søstre heter den kjente fjellrekken på Helgelandskysten sør for Sandnessjøen, langs østsiden av øya Alsten. Høyest er Botnkrona i nord (1072 moh.), og mot sør følger Grytfoten (1019 moh.), Skjæringen (1037 moh.), Tvillingene (945 og 980 moh.), Kvasstinden (1010 moh.) og Stortinden (910 moh.). De syv søstre har vært et landkjenningsmerke i uminnelige tider. Sagnet sier at de sju døtrene til Vågekallen ble til stein da de sammen med Lekamøya var på flukt fra Hestmannen. Første gang vi besøkte søstrene kom vi fra Sandnessjøen på fv.17 og kjørte sørover. Vi tok av til venstre ved skiltet «Syv Søstre» og parkerte ved kraftverket. På parkeringsplassen var det en informasjonstavle der en kunne ta med seg skjema for å krysse av for De syv søstre etter hvert. Vi hadde ikke tenkt oss opp på andre enn Botnkrona denne gangen, men vi tok med oss et skjema til senere bruk. Turen startet langs godt merket sti opp en rygg forbi Fjellsåsdammen. Herfra slynger stien seg bratt oppover, og det var godt merket hele veien. Noen utlagte tau her og der på veien oppover svaene kom godt med siden det var litt glatt. Stien fortsetter opp på nordsiden av Grytfotvatnet (ca. 700 moh.), men herfra blir det litt slakere terreng opp til ca. 900 moh. Det var småbratt og lett klyving den siste biten til Botnkrona (1071. På toppen var det kasse og bok hvor vi skrev oss inn. Derfra var det også glimrende utsikt mot resten av De syv søstre og Dønnamannen på den andre siden av fjorden. Ønsker du å bestige alle de syv søstrene på én gang, må du regne minimum 12 timer på turen. Den er i underkant av 3500 høydemeter og ca. 28 km. Sandnessjøen Turistforening har sørget for oppmerkede stier til hver enkelt topp slik at du kan bestige dem på egen hånd. På alle toppene ligger hefter som du kan skrive navnet ditt i. Når du har besteget alle sju, kan du få et spesielt diplom fra turistforeningen som bevis på bragden. Registreringskort og oversikt over løypetraseer fås ved henvendelse til turistkontoret i Sandnessjøen. Vi traff en godt voksen kar som hadde vært på Botnkrona 64 ganger. Imponerende. Vi skulle imidlertid videre til Dønnamannen og fulgte stien ned til bilen igjen. Sted: Alstahaug, Nordland Lengde: 11 km Høydemeter: 1050 m Primærfaktor: 1071 m

Steigen kommune ligger i Salten og på sørsiden av Norges lengste fjord, Vestfjorden. Mesteparten av kommunen ligger på en halvøy ut mot fjorden og har mye og rik kystnatur å by på. Skal du til topps på kommunens høyeste fjell, må du imidlertid vekk fra Vestfjorden og ta turen over den brede fjorden Nordfolda. Da kommer du til en annen halvøy som for det meste rommer Sørfold kommune. På grensa mellom kommunene ligger Helldalisen, Steigens eneste bre og høyeste punkt. Toppen ligger svært utilgjengelig til, men på kartet hadde vi sett oss ut Sandbakken på sørsiden av Vinkfjorden som et godt utgangspunkt. For å komme dit var vi imidlertid avhengig av båt og hadde på forhånd avtalt med den lokale skysskaren Truls Hansen om båtskyss. Trans- porten gikk fra Nordfold i Steigen og over den blikkstille Vink orden. Vi ankom den idylliske bukta ved Sandbakken klokken 11.00 og kunne starte på turen til fjells i det mest perfekte været som tenkes kan. Paal André Lund og Johan Solberg var med oss på denne turen, og vi startet med å gå gjennom den lille bebyggelsen i Sandbakken som nå var fraflyttet og bare i bruk som fritidsboliger. Et eldre ektepar som vi tilfeldigvis traff ved et av husene, pekte ut riktig vei for oss opp lia. De anbefalte oss å holde til venstre for bekken selv om det ikke var noen tydelig sti der i begynnelsen. Det viste seg å være et godt råd, for etter hvert som vi kom ut av småskogen, ble stien mer markert. Den var likevel ikke tydeligere enn at vi merket den med et par varder for eventuelt å få litt hjelp om været skulle bli dårlig når vi skulle nedover igjen. Oppe ved svaene på rundt 500 moh. fant vi imidlertid flere andre varder som sannsynligvis var satt opp av folk som hadde vært ute i samme ærend tidligere. Vardingen var dog ikke mer omfattende enn at vi måtte bruke både kart og GPS for å orientere oss oppover. Været fortsatte å være av ypperste klasse etter hvert som vi vant høyde, og vi fikk en strålende utsikt mot øst til den spisse Titinden og ned på Lappvatnet. Over oss fikk vi fjellet Basunen. Fjellformasjonen med det merkelige navnet har en markert rygg mot nord. Det var fine, lettgåtte sva opp til rundt 1000 moh., hvor snøen og breen etter hvert tok over. Da vi passerte svaene, takket vi for godværet. Det er absolutt en fordel å gå her i tørt vær! FANTASTISK RUNDSKUE Da vi kom opp til breen, ble også utsikten enda bedre og videre. Blant annet kunne vi se hele Lofotrekka i vest og noen andre kommunetopper rundt oss. Fantastisk skue var det også ned på breen og over Trollvatnet i sør. Utsikten mot en annen 1000-meterstopp i sørvest, Multinden, som var nærmeste nabo, var også flott. Vi holdt stort sett brekanten opp til fortoppen (1312). Herfra er det en spennende vandring mot Helldalisen (1351). Dette var noe av det beste vi hadde opplevd så langt i kommunetoppjakten! En spektakulær bresprekk vi passerte underveis, satte en ekstra spiss på bestigningen. Vel oppe var værforholdene fremdeles slik at de innbød til et langvarig opphold på toppen. "Utsikten = Rått ganger ti, og det er ikke å ta i.. "I den lille varden fantes et glass med en notisbok. Der kunne vi blant annet lese at en skoleklasse hadde vært på toppen i det samme fine været bare noen dager før oss. De hadde satt igjen et lite norsk flagg i varden. Det var også med på å gjøre oppholdet på toppen til en høytidsstund. Nedturen gikk lekende lett samme vei som vi hadde tatt oss opp. Som en dessert kunne vi til og med meske oss med store mengder blåbær nederst i lia mens vi ventet på Truls og båtskyssen tilbake til Nordfold. Sted: Steigen, Nordland Lengde: 13,2 km Høydemeter: 1430 m Primærfaktor: 1188 m

Fra Øvergård kjørte vi fv.87 gjennom Tamokdalen til Harkinn. Svingte av og fortsatte ca 2 km til p-plassen i Vassdalen/Finndalen. Startet turen etter firehjulingssporet, først over brua før vi ankom en liten hytte. Herfra fulgte vi reinsdyrtråkket innover langdryge Finndalen til Finndalsbotn. Krysset snøbrua over Finnelva og gikk sør for Finndalsvatnet. Fortsatte bratt opp fra sør mellom Finndalsvatnet (850) og Lille Finndalsvatnet (938). Videre opp steinura til høyde 1566. Herfra ble det lettere frem til Vassdalsfjellet (1587). Luftig utsikt ned i Finnelvskaret på nord for toppen. Vurderte å returnere langs ryggen mot vest, men det ble med tanken. Sted: Balsfjord, Storfjord, Troms Lengde: 26,3 km Høydemeter: 1315 m Primærfaktor: 1025 m

Det ble ca. 80 km å kjøre fra vår base på Bardufoss til Øvre Divifoss. Normalruta krysser Divielva med sine imponerende fosser og jettegryter. Vi valgte stien som gikk opp fjellsiden nord for den vesle toppen Nesen. Fortsatte over høyden sør for Dreggfjellet og passerte to vann (1089-1114) retning Nattfossdalen. Senere tok vi fatt på steinura opp til Njunis Sø (1637). Videre ned i salen over Botnskardet før oppgangen til Njunis (1717). På toppen står en avansert radarstasjon, som kan senkes ned i fjellet. Her har forsvaret virkelig tatt av med både kostnader og avansert teknologi. Denne sommeren var det stor aktivitet og vi møtte flere karer fra forskjellige kanter av landet. Det går en 9 kilometer lang tunnel fra gården Frihetsli til toppen. På returen observerte vi 3 kongeørner, som hadde reinskalv på menyen. Sted: Målselv, Troms Lengde: 26 ,8 km Høydemeter: 1867 m Primærfaktor: 1302 m

Vi kjørte fra Bardu gjennom Østerdalen til Altevantnet nord for demningen. Her var det en imponerende stor p-plass for båter, hengere og biler. På forhånd hadde vi vært i kontakt med villmarkstur.net og båtfører Lennart Kvernmo. Han var på plass dermed satte vi kursen innover det 52 km lange Altevatnet. Hoppet i land ved strandkanten under høyden Gaiselahku. Satte kursen gjennom glissen bjørkeskog og opp sørøst-ryggen. Etterhvert lettere terreng frem til Rohkunborri sør (1649). Måtte litt ned før siste kneika opp til Rohkunborri (1659). Vidstrakt utsikt mot Njunis i nordøst og Kebnekaise-massivet i sør. Det ble en kjapp retur til strandkanten ved Altevatnet, kanskje litt for kjapt. Inger Lise falt i steinura og måtte innom legevakta på Setermoen, hvor det ble noen sting. Sted: Bardu, Troms Lengde: 10,6 km Høydemeter: 1218 m Primærfaktor: 1161 m