Search Results

Fra Innfjorden kjørte vi Bøstølveien (avgift) til Røsta setergrend. Benyttet stien, som var skiltet "Fattig & Rik". Vi forlot stien før Storvassreset og gikk bratt opp ryggen til Taskedalskollen (1028). Etter snøflanken ble det lett klyving til Taskedalshornet (1406). Fortsatte i lett terreng snaue 2 km over nordryggen. Her var det vardet rute vest for traversen med oppgang i snørenna. Taskedalstinden (1609) er en praktfull topp mellom Nordal og Rauma. Etter lunsj returnerte vi til Storvassreset. Fortsatte opp fjellsiden og traff på stien til Kammen (1096). Åndalsnes & Omegn turlag hadde signert i trimboka dagen før. Tilbake ved Røsta p-plass ble vi fortalt at "Fattig & Rik" betyr åpne hytter for alle. Sted: Rauma, Fjord, Møre og Romsdal Lengde: 17,3 km Høydemeter: 1743 m Primærfaktor: Taskedalstinden 675 m, Kammen 509 m

Fra Oppdal sentrum er det cirka fire mil å kjøre til den avgiftsbelagte parkeringsplassen innerst i Storlidalen. Vi startet etter rødmerket rute opp fra Bortistu fjellgård øst for Veslbekken til Torehytta (990 moh.). En alternativ rute går gjennom Lonadalen til Storbekkhøa. Oppstigningen var såpass bratt at vi valgte skifeller på det løse føret for å hjelpe overarmsmusklene. I solveggen på hytta ble vi enige om å legge ruta om Halsbekkhøa for å utnytte den fine dagen maksimalt. Dermed fortsatte vi etter skisporet vest for fjellet Fluren til Halsbekktjønna. Her passerte vi sporene til en omstreifende ulv før vi tok fatt på den sørvendte ryggen til Halsbekkhøa (1365 moh.). Etter litt påfyll med kreklingsaft skled vi ned fra toppen og krysset den lune og snørike Storbekkdalen. Herfra satte vi kursen opp den markerte snøflanken vest for botnen, men skiene måtte av i det bratteste partiet. Rundt varden på Storbekkhøa (1504 moh.) var det flere enn oss som nøt utsikten over vakre Trollheimen. De mest fremtredende toppene man kunne se, var Trollhetta, Snota og Neådalssnota i nord, og Storsomrungnebba og Tåga i sørvest. På en dag som denne var det stor aktivitet med lekende skikjørere som lett suste ned de bratteste hellingene fra denne herlige kremtoppen. Det gikk ikke like fort med oss på våre fjellski ned gjennom Storbekkdalen til den skogskledde lia, der trærne sto litt for tett. Sted: Oppdal, Trøndelag Lengde: 16 km Høydemeter: 1245 m Primærfaktor: 555 m

Kjørte fjellveien til Trondsvangen hvor vi valgte å parkere ved bommen. (D.v.s man kan betale og kjøre helt opp). Dermed ble det fottur etter veien forbi Barals minnestøtte til Tron (1665). Ute var det surt og kaldt så vi tok kaffen i bua. Deretter gikk vi innom Tynsets høyeste punkt Østtoppen (1653). Utsikt mot Rendalsølen og Store Sølenkletten. På returen ble det en "short cut" etter stien vest for Sørkletten. Sted: Alvdal, Innlandet Lengde: 15 km Høydemeter: 880 m Primærfaktor: 1008 m

Femten plussgrader og vårstemning. Normal-ruta starter fra Tjørhjellhaugen, som på denne tiden av året ligger i skyggesiden. Derfor valgte jeg oppgang fra sør i lav november sol. Svingte av fv.62 på Tjelle og kjørte til p-plassen på Horsgård. Fulgte traktorveien ca 500 meter, og gikk bratt opp etter utydelig tråkk i Horsgarddalen. Fortsatte over Klempen med Vesleskåla i sørvest. Videre over sørryggen vest for Skålbotnen til Skåla (1128). To store varder og sikkert en trimpost i snøhaugen.. Sted: Molde, Møre og Romsdal Lengde: 8 km Høydemeter: 1225 m Primærfaktor: 1029 m

Kjørte fra Ålvundeidet til p-plassen på Røset. Fulgte stien bratt opp gjennom skogen til snaufjellet. Videre etter vardet rute vest for Røsetelva til Nebbvatnet. Herfra ble det vandring i nysnø opp til Flånebba (1147). Fin utsikt mot Sunndalsfjella og Innerdalen. Satte kursen over høyde 1075 nord for Nebbvatnet. Fulgte traversen over høyde 1034 før oppstigningen til Smisetnibba (1175). Avsluttet ned østryggen etter stien til Smiset. Fulgte først veien til Smisethjellen, videre etter stien til Ytterøya og avsluttet langs veien til bilen på Røset. Sted: Sunndal, Tingvoll, Møre og Romsdal Lengde: 17,3 km Høydemeter: 1600 m Primærfaktor: 1026 m

Rebbenesøya er kjent som øya med alle de hvite sandstrendene ytterst mot storhavet i nordvest. Øya er blant annet kjent fra tragedien i Toftefjorden under andre verdenskrig da tolv norske kommandosoldater fra Kompani Linge ble angrepet av en tysk minesveiper 30. mars 1943. Den eneste som klarte å flykte var Jan Baalsrud, som greide å rømme til Sverige. Det står et monument over de drepte i Toftefjorden. Vi kom til Rebbenesøya med ettermiddagsfergen. Underveis passerte vi et sted der folk satte opp gjerder i forbindelse med innsamling av tamrein. Det er et sikkert tegn på at høsten kommer rullende. Vel i land på Rebbenesøya kjørte vi ut til idylliske Engvika på sørvestsiden. Her ytterst i havgapet har familien Engvik drevet en liten butikk og overnattingssted i flere generasjoner. Denne sommeren hadde de hatt besøk av dronning Sonja og det var jo stor stas for vertsskapet. Pensjonistene Per Engvik og kona Oddveig stilte med sin flotte 26 fots båt og var klar for tur. Per hadde for øvrig lurt til seg en klem fra dronningen under besøket hennes. Vi ble skysset til Breivika, hvor en av landets flotteste sandstrender ligger. Her er det nesten umulig å komme i land når det er vestavær, men denne dagen hadde vi lett bris fra øst. Per rodde oss gjennom store duvende bølger og i land med jolla, mens Oddveig passet båten. Vi ruslet langs den enorme stranda med digre steiner som var rundslipt av havet. Deretter satte vi kursen gjennom meterhøyt sivgress til skråningen der den tette bjørkeskogen starter i dalen nord for Arntuva. Tregrensa går heldigvis lavt i dette området, så etter ca. 30 minutter var vi på snaufjellet. Derfra fortsatte vi bratt opp ryggen til Arntuva (641) med sin luftige utsikt ned mot Ytre Andammsfjord. Vi så mange reinsdyr i området som samene etterhvert skulle samle. Videre fulgte vi fjellryggen ned ca. 150 høydemeter før vi tok fatt på stigningen opp til Geittinden (689). Her ble det kaffe og mat mens vi skuet over traversen mot Bukketinden og Helvetestinden i sørøst. Paal André hadde tenkt å kose seg skikkelig med en colaboks på toppen, men sekken fikk litt hard behandling underveis, så han måtte i så fall ha sugd i seg brusen fra dunjakka som lå i sekken. Returen gikk bratt, men greit ned i Geittinddalen og videre ned den enda brattere lia med kratt, kjerr og stein langs bekken til skogkledde Breivikdalen. Svette og litt labre i humøret kom vi omsider ned til den flotte stranda. Skyssfolket lå og ventet på oss i bukta. Her var det fristende med et bad, men ingen av oss følte behov for å kle av seg, så det ble heller noen minutter med fotografering før returen. En kan også nå Geittinden ved å følge stien ca. 2 km før Engvik der det er skiltet mot «Helvetstinden», men dette er en noe lengre tur. (Fra boka Norges beste toppturer). Sted: Karlsøy, Troms Lengde: 7,5 km Høydemeter: 870 m Primærfaktor: 689 m

I august kjørte vi fra Tromsø over Ringvassøya til Mikkelvika. Her ventet Einar Andreassen og to kompiser som vi hadde truffet noen dager tidligere. De skulle frakte oss til Grøtøya, hvor Store Bukketinden ventet på oss. Karene hadde tatt med seg multebøtter og kveitegarn for å slå i hjel ventetiden, mens vi gikk toppen. Så putret vi ut fjorden med sjarken til Einar mot nye eventyr. Først ble lille Hersøya passert en topp som ble besteget noen dager tidligere. Videre over det blikkstille Grøtsundet til Austneset. Der klemte vi oss tett sammen i en liten gummibåt og ble rodd i land. Vi vinket til karene som tøffet ut mot kveiteområdet sitt, før vi fulgte den gresskledde sørøstryggen opp til Grøtøyaksla (545). Der klarte ikke Vårherre å dy seg, men sendte et regnskyll rett i hodene på oss. En skur må imidlertid en toppjeger tåle selv om vi tørket opp etter hvert som vi nærmet oss målet. Fortsatte litt ned og deretter bratt opp eggen til Lille Bukketinden (535). Herfra måtte vi ned ca. 50 høydemeter til neste skar før oppstigningen til Store Bukketinden (577). Fra den lille varden på toppen kunne vi skimte båten til Einar som en liten hvit prikk på havet. Det var dessuten glimrende utsikt mot våre neste mål, Sørfugløya og Nordkvaløya. Etter flere dager med regn var vi forsiktige med å trå på moseputer og glatte steiner ned fra Store Bukketinden. På returen tømte Vårherre ei skikkelig stor bøtte med vann over oss. Einar var imidlertid på plass med gummibåten og vi kunne returnere til nykokt kaffe. Flott utsikt mot Rebbenesøya og Grøtøya. (Fra boka Norges beste toppturer).. Sted: Karlsøy, Troms Lengde: 6,2 km Høydemeter: 890 m Primærfaktor: 577 m

Vi tok fergen fra Stornes til Bjørnå på Grytøya. Deretter kjørte vi fv.867 til Peder som er bosatt på Vaskinn. Han har vært på toppen 54 ganger og anbefalte normalruta. Fulgte først traktorveien, senere god sti til Vaskinndalsvatnet. Gikk oppunder fjellet og dreide mot vest til en godt synlig renne. Benyttet renna bratt opp til trimposten ved varden. Fortsatte 100 meter til høyeste punkt (1012) på Grytøya. En skydott ødela litt for utsikten. Vi ble sittende en time på toppen i påvente av klarvær. Tilbake hos Peder kunne han fortelle at bestefaren var førstebestiger 1880-1890. Sted: Harstad, Troms Lengde: 9,7 km Høydemeter: 1010 m Primærfaktor: 1012 m

Vi startet tidlig fra Tromsø for å rekke 7.30 fergen til Vengsøya. Fortsatte 4.8 km og parkerte hos en grei pensjonist. Herfra ble det en flott skitur innover Stordalen i et mylder av hvitkledde ryper. I salen ved Nattmålstinden satte vi fra oss både ski og sekker. Uten stegjern tok vi sjansen og fortsatte på isete underlag. Fra høyde 600 ble det lettere, før siste kneika opp til Vengsøytinden (764). Imponerende utsikt og litt av en kremtopp. Alpin travers videre til Horntinden og Kvantotinden (sommertur).. Sted: Tromsø, Troms Lengde: 6 km Høydemeter: 770 m Primærfaktor: 764 m

Vi våknet på Hansnes i strålende vær. Derfra tok vi, Inger Lise, Otto og Paal André Lund – 10.30 ferja over til Reinøya og kjørte 8,4 km sørover til Brattrein. Herfra fulgte vi en traktorvei ca. 1 km i sørlig retning før den svingte seg videre bratt oppover lia til ei seter (ca. 200 moh). Det var ca. 15 cm nysnø og nydelig skiføre, og vi fortsatte etter en naturlig gate gjennom skogen og kom opp på nordsiden av den beskjedne Sennvasshaugen på 266 moh. Videre oppover lia la vi kursen på nordvestsiden av Lemma (684 moh.). Dette er et område hvor lirypa spiser seg stor og feit frem til jakten. Vi passerte en skrent der det var tett i tett med groper fulle av rypebæsj, så det var tydelig at rypa trivdes her. På høyden over Lemma var det ganske avblåst og hardt føre, men herfra fikk vi en fantastisk utsikt mot Sæterelvtinden på 872 moh. og Keipen på 883 moh. Sist- nevnte er høyest på øya, og det var dit vi først la kursen. Vi holdt høyden mellom Middagsnesvatnan og Keipvatnet til foten av nordryggen av Keipen, som lå glattpolert og glinsende i sola. Vi gikk på ski til ca. 670 moh., men valgte der å legge igjen både skiene og sekkene. Opp den bratte og isete ryggen brukte vi stegjern og isøks. Fra den lille varden på toppen var det fantastisk 360 graders utsikt. Det finnes ikke vakrere syn enn klar luft , blåtur- kis hav og hvite tinder, og vi ble sittende en stund og nyte utsikten mot øytoppen Vanntinden (1031 moh.) i nord og øy-/kommunetoppen Soltindan (1051 moh., i Karlsøy kommune) i vest. Sistnevnte hadde vi besøkt tidligere. Det går en spennende travers videre til Sæterelvtinden på 872 moh., men vi fant ut at dette er noe som er best egnet sommerstid. Vi returnerte derfor ned ryggen og tok en matbit ved skiene. Så bestemte vi oss for å fortsette til den flotte Sæterelvtinden mens sola ennå sto høyt på himmelen. Vi skled slakt ned på vestsiden for Keipvatnet. Derfra gikk vi opp i skaret under Lemma (684 moh.) og fortsatte opp den flotte vestryggen til vardene på Sæterelvtinden. Der traff vi en kar som var ute i samme ærend som oss på denne vakre dagen. Fra den største kunne vi hvile blikket på Lyngsalpene og Lenangstindene i øst. Det var et syn til bli religiøs av. Det ble forresten forsterket av teksten som står på skiltet på varden: «Han leder Meg hen til Hvilens Vann Der Motløshetens ånd Meg Forlot For Fjellene Kan Vel Vike og haugene rokkes Men Min Miskunnhet skal ikke Vike fra deg Og Min fredspakt skal ikke rokkes.» Her oppe kan en nyte synet av traversen som ender på den spisse og luftige Reinskartinden, som er øyas høyeste punkt. Det var den som dro oss hit og samtidig ga oss Sæterelvtinden. Vi fikk en utrolig flott tur tilbake over Lemma og ned liene med rype og puddersnø fykende rundt beina. (Fra boka Norges beste toppturer). Sted: Karlsøy, Troms Lengde: 17 km Høydemeter: 1230 m Primærfaktor: 883 m

Vi kjørte videre med leiebil over Kvaløya til Hansnes på Ringvassøya. Planen var å nå flest mulig øytopper i løpet av denne godværsperioden. Vi våknet neste dag til strålende vær og tok fergen over fjorden til Skåningsbukta på Vannøya. Det var fint å kunne sitte på båten med kaffe og vaffel med utsikt rett mot den snøkledde Vanntinden og Vannkista. Etter en drøy times overfart svingte vi av mot Burøysund og fant en egnet parkeringsplass mellom Fjellheim og Olavika. Herfra kunne vi starte skituren i ti centimeter nysnø opp langs Kamelva i forholdsvis lettgått terreng. Paal André ville prøve den markerte ryggen over Søre Vanntinden, mens vi fulgte høydedraget vest for Kamtjønna (631). Etter hvert som vi tok høyde, ble det dypere snø og roligere tempo. Fra cirka 800 moh. gikk vi i en bue fra sørvest til det luftige og markerte skaret hvor Paal André ventet. Herfra gikk vi igjen samlet opp den siste, småbratte stigningen til Vanntinden (1031). Cirka 2,5 timer etter at vi startet, sto vi ved varden og ble møtt med en fantastisk utsikt mot storhavet, øyene og hvitkledde fjell. Etter en times pause med kaffe og Mathildes sjokoladekake returnerte vi ned i salen. Vi hadde god tid og bestemte oss for å besøke den 30 meter lavere Søre Vanntinden i samme slengen. Turen ble avsluttet med herlig skikjøring på pudderføre til tang og tare ved riksveien. (Fra boka: Norges beste kremtopper.). Sted: Karlsøy, Troms Lengde: 14,3 km Høydemeter: 1160 m Primærfaktor: 1031 m

Den andre gangen vi var på Søndre Folgefonna i lignende ærend, var det for å bestige det høyeste punktet i Etne kommune. Det ligger også oppe på breen og er 1638 meter høyt, men lenger sør enn det høyeste punktet på breen. Vi kunne selvfølgelig tatt begge toppene samtidig, men det ble altså to forskjellige turer. Turen opp til toppen på 1638 moh. ble en vintertur i 2007. Denne gangen kom vi fra Rosendal og kjørte litt forbi Sunndal til Gjerde. Derfra fulgte vi statkraftveien som starter rett før tunnelinngangen og slynger seg bratt oppover fjellsiden til Rennedalsvatnet på ca. 550 moh. Der gikk vi over brua og videre på vestsiden av Rennedalsvatnet, og fulgte så den trange dalen opp til Trombetjørnane. Vi kom oss opp til sommerstien ved Ørmerkesvatnet på ca. 1200 moh. Våren var i anmarsj, noe som betydde litt varierende skiføre, men også mange fristende fotomotiver. Vi tok oss blant annet tid til å fotografere det blågrønne isvannet som kunne skimtes i sprekkene. Vi fortsatte på sørsiden av Ørmerkesvatnet og inn på Breidablikkbreen. Turen gikk igjen forbi Fonnabu og videre til den høyeste brekulen på 1662 moh. Noen snøbyger kom og gikk, men det var stort sett bra vær da vi passerte toppunktet. Vi stanset imidlertid ikke der denne gangen, men fortsatte videre til det høyeste punktet i Etne, lenger sør på breen. Dit var det ca. 6 km. Underveis var det ikke så mye å se i dette hvite brelandskapet som kan virke noe endeløst. Utsikten fra toppen var også ganske beskjeden. Tilbaketuren gikk på vestsiden av den høyeste brekulen, og vi kastet bare et blikk over på idylliske Fonnabu mens vi skled på ski ned til Ørmerkesvatnet, hvor vi tok en lengre pause før vi gjorde unna resten av nedturen. (Fra boka: Norges beste toppturer). Sted: Kvinnherad, Vestland Lengde: 29,5 km Høydemeter: 1365 m Primærfaktor: 1221 m