Search Results

Vi kjørte videre med leiebil over Kvaløya til Hansnes på Ringvassøya. Planen var å nå flest mulig øytopper i løpet av denne godværsperioden. Vi våknet neste dag til strålende vær og tok fergen over fjorden til Skåningsbukta på Vannøya. Det var fint å kunne sitte på båten med kaffe og vaffel med utsikt rett mot den snøkledde Vanntinden og Vannkista. Etter en drøy times overfart svingte vi av mot Burøysund og fant en egnet parkeringsplass mellom Fjellheim og Olavika. Herfra kunne vi starte skituren i ti centimeter nysnø opp langs Kamelva i forholdsvis lettgått terreng. Paal André ville prøve den markerte ryggen over Søre Vanntinden, mens vi fulgte høydedraget vest for Kamtjønna (631). Etter hvert som vi tok høyde, ble det dypere snø og roligere tempo. Fra cirka 800 moh. gikk vi i en bue fra sørvest til det luftige og markerte skaret hvor Paal André ventet. Herfra gikk vi igjen samlet opp den siste, småbratte stigningen til Vanntinden (1031). Cirka 2,5 timer etter at vi startet, sto vi ved varden og ble møtt med en fantastisk utsikt mot storhavet, øyene og hvitkledde fjell. Etter en times pause med kaffe og Mathildes sjokoladekake returnerte vi ned i salen. Vi hadde god tid og bestemte oss for å besøke den 30 meter lavere Søre Vanntinden i samme slengen. Turen ble avsluttet med herlig skikjøring på pudderføre til tang og tare ved riksveien. (Fra boka: Norges beste kremtopper.). Sted: Karlsøy, Troms Lengde: 14,3 km Høydemeter: 1160 m Primærfaktor: 1031 m

Den andre gangen vi var på Søndre Folgefonna i lignende ærend, var det for å bestige det høyeste punktet i Etne kommune. Det ligger også oppe på breen og er 1638 meter høyt, men lenger sør enn det høyeste punktet på breen. Vi kunne selvfølgelig tatt begge toppene samtidig, men det ble altså to forskjellige turer. Turen opp til toppen på 1638 moh. ble en vintertur i 2007. Denne gangen kom vi fra Rosendal og kjørte litt forbi Sunndal til Gjerde. Derfra fulgte vi statkraftveien som starter rett før tunnelinngangen og slynger seg bratt oppover fjellsiden til Rennedalsvatnet på ca. 550 moh. Der gikk vi over brua og videre på vestsiden av Rennedalsvatnet, og fulgte så den trange dalen opp til Trombetjørnane. Vi kom oss opp til sommerstien ved Ørmerkesvatnet på ca. 1200 moh. Våren var i anmarsj, noe som betydde litt varierende skiføre, men også mange fristende fotomotiver. Vi tok oss blant annet tid til å fotografere det blågrønne isvannet som kunne skimtes i sprekkene. Vi fortsatte på sørsiden av Ørmerkesvatnet og inn på Breidablikkbreen. Turen gikk igjen forbi Fonnabu og videre til den høyeste brekulen på 1662 moh. Noen snøbyger kom og gikk, men det var stort sett bra vær da vi passerte toppunktet. Vi stanset imidlertid ikke der denne gangen, men fortsatte videre til det høyeste punktet i Etne, lenger sør på breen. Dit var det ca. 6 km. Underveis var det ikke så mye å se i dette hvite brelandskapet som kan virke noe endeløst. Utsikten fra toppen var også ganske beskjeden. Tilbaketuren gikk på vestsiden av den høyeste brekulen, og vi kastet bare et blikk over på idylliske Fonnabu mens vi skled på ski ned til Ørmerkesvatnet, hvor vi tok en lengre pause før vi gjorde unna resten av nedturen. (Fra boka: Norges beste toppturer). Sted: Kvinnherad, Vestland Lengde: 29,5 km Høydemeter: 1365 m Primærfaktor: 1221 m

De syv søstre heter den kjente fjellrekken på Helgelandskysten sør for Sandnessjøen, langs østsiden av øya Alsten. Høyest er Botnkrona i nord (1072 moh.), og mot sør følger Grytfoten (1019 moh.), Skjæringen (1037 moh.), Tvillingene (945 og 980 moh.), Kvasstinden (1010 moh.) og Stortinden (910 moh.). De syv søstre har vært et landkjenningsmerke i uminnelige tider. Sagnet sier at de sju døtrene til Vågekallen ble til stein da de sammen med Lekamøya var på flukt fra Hestmannen. Første gang vi besøkte søstrene kom vi fra Sandnessjøen på fv.17 og kjørte sørover. Vi tok av til venstre ved skiltet «Syv Søstre» og parkerte ved kraftverket. På parkeringsplassen var det en informasjonstavle der en kunne ta med seg skjema for å krysse av for De syv søstre etter hvert. Vi hadde ikke tenkt oss opp på andre enn Botnkrona denne gangen, men vi tok med oss et skjema til senere bruk. Turen startet langs godt merket sti opp en rygg forbi Fjellsåsdammen. Herfra slynger stien seg bratt oppover, og det var godt merket hele veien. Noen utlagte tau her og der på veien oppover svaene kom godt med siden det var litt glatt. Stien fortsetter opp på nordsiden av Grytfotvatnet (ca. 700 moh.), men herfra blir det litt slakere terreng opp til ca. 900 moh. Det var småbratt og lett klyving den siste biten til Botnkrona (1071. På toppen var det kasse og bok hvor vi skrev oss inn. Derfra var det også glimrende utsikt mot resten av De syv søstre og Dønnamannen på den andre siden av fjorden. Ønsker du å bestige alle de syv søstrene på én gang, må du regne minimum 12 timer på turen. Den er i underkant av 3500 høydemeter og ca. 28 km. Sandnessjøen Turistforening har sørget for oppmerkede stier til hver enkelt topp slik at du kan bestige dem på egen hånd. På alle toppene ligger hefter som du kan skrive navnet ditt i. Når du har besteget alle sju, kan du få et spesielt diplom fra turistforeningen som bevis på bragden. Registreringskort og oversikt over løypetraseer fås ved henvendelse til turistkontoret i Sandnessjøen. Vi traff en godt voksen kar som hadde vært på Botnkrona 64 ganger. Imponerende. Vi skulle imidlertid videre til Dønnamannen og fulgte stien ned til bilen igjen. Sted: Alstahaug, Nordland Lengde: 11 km Høydemeter: 1050 m Primærfaktor: 1071 m

Steigen kommune ligger i Salten og på sørsiden av Norges lengste fjord, Vestfjorden. Mesteparten av kommunen ligger på en halvøy ut mot fjorden og har mye og rik kystnatur å by på. Skal du til topps på kommunens høyeste fjell, må du imidlertid vekk fra Vestfjorden og ta turen over den brede fjorden Nordfolda. Da kommer du til en annen halvøy som for det meste rommer Sørfold kommune. På grensa mellom kommunene ligger Helldalisen, Steigens eneste bre og høyeste punkt. Toppen ligger svært utilgjengelig til, men på kartet hadde vi sett oss ut Sandbakken på sørsiden av Vinkfjorden som et godt utgangspunkt. For å komme dit var vi imidlertid avhengig av båt og hadde på forhånd avtalt med den lokale skysskaren Truls Hansen om båtskyss. Trans- porten gikk fra Nordfold i Steigen og over den blikkstille Vink orden. Vi ankom den idylliske bukta ved Sandbakken klokken 11.00 og kunne starte på turen til fjells i det mest perfekte været som tenkes kan. Paal André Lund og Johan Solberg var med oss på denne turen, og vi startet med å gå gjennom den lille bebyggelsen i Sandbakken som nå var fraflyttet og bare i bruk som fritidsboliger. Et eldre ektepar som vi tilfeldigvis traff ved et av husene, pekte ut riktig vei for oss opp lia. De anbefalte oss å holde til venstre for bekken selv om det ikke var noen tydelig sti der i begynnelsen. Det viste seg å være et godt råd, for etter hvert som vi kom ut av småskogen, ble stien mer markert. Den var likevel ikke tydeligere enn at vi merket den med et par varder for eventuelt å få litt hjelp om været skulle bli dårlig når vi skulle nedover igjen. Oppe ved svaene på rundt 500 moh. fant vi imidlertid flere andre varder som sannsynligvis var satt opp av folk som hadde vært ute i samme ærend tidligere. Vardingen var dog ikke mer omfattende enn at vi måtte bruke både kart og GPS for å orientere oss oppover. Været fortsatte å være av ypperste klasse etter hvert som vi vant høyde, og vi fikk en strålende utsikt mot øst til den spisse Titinden og ned på Lappvatnet. Over oss fikk vi fjellet Basunen. Fjellformasjonen med det merkelige navnet har en markert rygg mot nord. Det var fine, lettgåtte sva opp til rundt 1000 moh., hvor snøen og breen etter hvert tok over. Da vi passerte svaene, takket vi for godværet. Det er absolutt en fordel å gå her i tørt vær! FANTASTISK RUNDSKUE Da vi kom opp til breen, ble også utsikten enda bedre og videre. Blant annet kunne vi se hele Lofotrekka i vest og noen andre kommunetopper rundt oss. Fantastisk skue var det også ned på breen og over Trollvatnet i sør. Utsikten mot en annen 1000-meterstopp i sørvest, Multinden, som var nærmeste nabo, var også flott. Vi holdt stort sett brekanten opp til fortoppen (1312). Herfra er det en spennende vandring mot Helldalisen (1351). Dette var noe av det beste vi hadde opplevd så langt i kommunetoppjakten! En spektakulær bresprekk vi passerte underveis, satte en ekstra spiss på bestigningen. Vel oppe var værforholdene fremdeles slik at de innbød til et langvarig opphold på toppen. "Utsikten = Rått ganger ti, og det er ikke å ta i.. "I den lille varden fantes et glass med en notisbok. Der kunne vi blant annet lese at en skoleklasse hadde vært på toppen i det samme fine været bare noen dager før oss. De hadde satt igjen et lite norsk flagg i varden. Det var også med på å gjøre oppholdet på toppen til en høytidsstund. Nedturen gikk lekende lett samme vei som vi hadde tatt oss opp. Som en dessert kunne vi til og med meske oss med store mengder blåbær nederst i lia mens vi ventet på Truls og båtskyssen tilbake til Nordfold. Sted: Steigen, Nordland Lengde: 13,2 km Høydemeter: 1430 m Primærfaktor: 1188 m

Fra Øvergård kjørte vi fv.87 gjennom Tamokdalen til Harkinn. Svingte av og fortsatte ca 2 km til p-plassen i Vassdalen/Finndalen. Startet turen etter firehjulingssporet, først over brua før vi ankom en liten hytte. Herfra fulgte vi reinsdyrtråkket innover langdryge Finndalen til Finndalsbotn. Krysset snøbrua over Finnelva og gikk sør for Finndalsvatnet. Fortsatte bratt opp fra sør mellom Finndalsvatnet (850) og Lille Finndalsvatnet (938). Videre opp steinura til høyde 1566. Herfra ble det lettere frem til Vassdalsfjellet (1587). Luftig utsikt ned i Finnelvskaret på nord for toppen. Vurderte å returnere langs ryggen mot vest, men det ble med tanken. Sted: Balsfjord, Storfjord, Troms Lengde: 26,3 km Høydemeter: 1315 m Primærfaktor: 1025 m

Det ble ca. 80 km å kjøre fra vår base på Bardufoss til Øvre Divifoss. Normalruta krysser Divielva med sine imponerende fosser og jettegryter. Vi valgte stien som gikk opp fjellsiden nord for den vesle toppen Nesen. Fortsatte over høyden sør for Dreggfjellet og passerte to vann (1089-1114) retning Nattfossdalen. Senere tok vi fatt på steinura opp til Njunis Sø (1637). Videre ned i salen over Botnskardet før oppgangen til Njunis (1717). På toppen står en avansert radarstasjon, som kan senkes ned i fjellet. Her har forsvaret virkelig tatt av med både kostnader og avansert teknologi. Denne sommeren var det stor aktivitet og vi møtte flere karer fra forskjellige kanter av landet. Det går en 9 kilometer lang tunnel fra gården Frihetsli til toppen. På returen observerte vi 3 kongeørner, som hadde reinskalv på menyen. Sted: Målselv, Troms Lengde: 26 ,8 km Høydemeter: 1867 m Primærfaktor: 1302 m

Vi kjørte fra Bardu gjennom Østerdalen til Altevantnet nord for demningen. Her var det en imponerende stor p-plass for båter, hengere og biler. På forhånd hadde vi vært i kontakt med villmarkstur.net og båtfører Lennart Kvernmo. Han var på plass dermed satte vi kursen innover det 52 km lange Altevatnet. Hoppet i land ved strandkanten under høyden Gaiselahku. Satte kursen gjennom glissen bjørkeskog og opp sørøst-ryggen. Etterhvert lettere terreng frem til Rohkunborri sør (1649). Måtte litt ned før siste kneika opp til Rohkunborri (1659). Vidstrakt utsikt mot Njunis i nordøst og Kebnekaise-massivet i sør. Det ble en kjapp retur til strandkanten ved Altevatnet, kanskje litt for kjapt. Inger Lise falt i steinura og måtte innom legevakta på Setermoen, hvor det ble noen sting. Sted: Bardu, Troms Lengde: 10,6 km Høydemeter: 1218 m Primærfaktor: 1161 m

Fra E39 mellom Søvatnet og Hundsåa kjørte vi gjennom to åpne bommer. Parkerte ved den innerste bommen før Øvre Hundsåvatnet. Fortsatte på sykkel til hyttene ved en nedlagt gruve. Krysset bekken og gikk øst for Omnfjellbruna. Videre opp fra sørvest til de to vardene på Omnfjellvarden (847) - trig.punkt 1. orden. Best utsikt mot Gråurda i Snillfjord. Tilbake ved bilen skulle det vise seg at den første bommen var stengt. Dette lot seg ordne med en Volvo XC-90. Vi kjørte ned skråningen til fjellskolen og ut på hovedveien. Sted: Orkland, Trøndelag Lengde: 10 km Høydemeter: 430 m Primærfaktor: 518 m

Fjellet er det høyeste og mest dominerende i Lyngsalpene og kan ses på lang avstand. Det er et stort fjell med vid utstrekning, og uansett hvor du starter fra, er det langt. Toppen er dessuten dekket av en stor brekuppel som gjør bestigningen tung nok. Fjellet er også svært der det stiger, fra havet og nesten rett opp. Med en primærfaktor på 1740 meter er det faktisk nest høyest i Norge, etter Galdhøpiggen. Jiehkkevárri betyr «Jøkelfjellet» på norsk, og det bredekte ellet ble første gang besteget av Geoffrey Hastings og Elias Hogrenning i 1899, etter noen forsøk av blant andre Elisabeth Main og andre utlendinger som utforsket fjellriket i nord. En tur til Jiehkkevárri på vårparten omtales som en av Norges fineste skiturer, og det er denne måten å komme til toppen av Troms på som vi beskriver her. Turen er ikke av teknisk krevende art, men det er absolutt en fordel å være i rimelig god form. Deler av turen går over utsatte breområder hvor en bør gå i taulag. En bør ha, eller være sammen med noen som har, erfaring på dette feltet, samt kunne bruke sikringsutstyr. Foregår turen på snø, må man også ha gode skiferdigheter. Det finnes for øvrig lokale aktører i regionen som driver med guiding til toppen både vinter og sommer. Vi valgte altså å gå den klassiske ruta over Holmbukttinden, med utgangspunkt i Holmbukta. Dit kom vi fra Tromsø på E8 til Laksvatnbukta og så videre nordover ca. 5 km på fv. 293 til Holmbukta (ca. én time å kjøre fra Tromsø). Vi parkerte ved Indre Holmbukta på venstre side mot orden. Her slo vi følge med fem randoneekjørere fra Sverige, og sammen fulgte vi skispor opp gjennom skogen sør for Brentberget (85 moh.). Ganske snart passerte vi en populær teltplass full av skifolk som spiste frokost i det fri. HELT TIL TOPPS Vi fortsatte så videre bratt oppover langs nordsiden av Tverrelva til over skoggrensa (ca. 2,5 km). Her var det så bratt at skiene måtte av på ca. 400 moh. De neste 400 høydemeterne bar vi skiene på sekkene. Rundt Holmbukttinden reiser fjellet seg styggbratt opp og virker ganske så utilnærmelig. På forhånd hadde vi snakket med en lokalkjent kar som mente at så sent på året var det liten risiko for store ras. Vi tok derfor sjansen på den skikkelig bratte oppstigningen til gryta under høyde 1297 moh. (nordvest for Holmbukttinden på 1666 moh.). Derfra krysset vi videre over breen inne i dette ville fjellmassivet og opp til Strupen, som den kalles (på ca. 1200 moh.) Der måtte skiene av på ny før vi fortsatte opp gjennom Strupen til høyde 1395. Herfra fulgte vi ryggen i en bue opp til Holmbukttinden. På det smaleste partiet kan det virke luftig, stegjern bør brukes om det er hardt. Det er for øvrig glimrende utsikt fra Holmbukttinden. Er sikten god, kan man se mot Lakselvtindene i sør, Fugldals fjellet i nord og mange flotte tinder i vest med den fantastiske Sør orden rett under. Mange avslutter turen på denne alpine toppen. Vi skulle imidlertid helt til topps og fortsatte videre østover, først ned ryggen ca. 150 høydemeter, så over et breparti før vi igjen måtte opp – til høyde 1738 (Jøkelfjellet). I det bratte partiet er det noen synlige bresprekker. Vi gikk rett opp en bratt snøflanke på beina, men også her kan det være nødvendig å bruke stegjern dersom snødekket er hardt. På toppen av Jøkel ellet kunne vi igjen ta på oss skiene og fortsette innover et slakere parti mot toppen av Jiehkkevárri. Det høyeste punktet ligger på brekulen og har derfor ingen varde, men den imponerende 360 graders utsikten over Lyngsalpene fra toppunktet gjorde det helt klart at vi var på riktig sted. Rundt fjellet er det mengder med store og små breer. Tilbake på Holmbukttinden ble vi vitne til heftige nedkjøringer blant randoneekjørerne som hadde vært på topptur denne dagen. Vi slet mer på våre fjellski på den bløte snøen, og på det bratteste måtte vi ta buksebaken til hjelp. Når sola har stått på hele dagen, kan man oppleve bløte ras utpå ettermiddagen, som vi gjorde, spesielt ned fra fjellsidene rundt Holmbukttinden. Det er derfor all mulig grunn til å være forsiktig og vurdere skredfaren om man skal på tur i dette området. Uansett anbefales turen til Jiehkkevárri på det sterkeste, bare sørg for at den tas i godt vær. Førstebestigere: Geoffrey Hastings og Elias Hogrenning. Sted: Lyngen, Tromsø, Troms Lengde: 20 km Høydemeter: 2200 m Primærfaktor: 1737 m

Børgefjell er en av våre siste villmarker, og her er det nesten ingen tilrettelegging i form av merkede ruter eller turisthytter. De få enkle hyttene som er i området, er utelukkende beregnet for oppsynsmenn og reingjetere. Noen få klopper vil man finne, men det er alt. Villmarkspreget gjorde da også at Børgefjell i 1971 ble en av våre første nasjonalparker. Vi hadde lenge planlagt en tur til denne kanten av landet, og i pinsen 2009 lå forholdene til rette for en topptur på ski til den utvalgte toppen. De fleste som er ute i det ærendet i Børgefjell, har nok Kvigtind som mål ettersom det er det høyeste punktet i nasjonalparken. Sammen med Paal André Lund hadde vi imidlertid valgt oss ut Jetnamsklumpen som mål. Det var naturlig for oss som jaktet på kommunetopper, for fjellet ligger på kommune og fylkesgrensa mellom Røyrvik i Nord-Trøndelag og Hattfjelldal i Nordland og er det høyeste punktet i Røyrvik kommune. I tillegg er toppen på 1513 moh. det høyeste punktet i Nord-Trøndelag fylke. For å få den korteste veien til toppen valgte vi å dra fra Røyrvik. Vi overnattet derfor på Børgefjell gjestegård og fortsatte neste morgen over til Blåsjøen i Sverige og videre på fjellveien til Klimpfjell. Vi parkerte ved Røde Korshytta og bommen (787 moh.). Herfra kan toppen av Jetnamsklumpen ses i det fjerne, men det gjorde ikke vi, for selv om det var meldt bra vær, hang tåka lavt. På tross av tåka gikk vi likevel innover på nordsiden av elva til det lange Jetnamsvatnet (850 moh.). Etter ca. seks kilometer, like før vi kom til vannet, passerte vi riksgrensa til Norge. Vel tilbake i gamlelandet fortsatte vi på ski langs Jetnamsvatnet, som ennå var islagt, men etter en drøy kilometer la vi kursen på skrå oppover en snørenne til et lite vann som ligger på 1193 moh. Da vi passerte vannet, bedret været seg og vi fikk øye på dagens mål. Vi gikk så på sørsiden av Jetnamsfjellet opp til ca. 1300 moh. der den bratte østryggen av Jetnamsklumpen starter. Vi satte fra oss skiene og kløv oppover på bløt snø. Snøen ble etter hvert hardere, og de siste bratte høydemeterne opp til toppryggen måtte vi sparke hull til føttene. Vi fulgte så ryggen lett opp mot varden på Jetnamsklumpen. Sterk vind og noen tåkedotter kom og gikk. Etter en halvtimes rast på toppen kom godværet seilende mot oss, noen timer forsinket. Da fikk vi utsikt mot Kvigtinden på 1699 moh. i vest og mange andre fine topper. Tilbaketuren gikk lekende lett ned til vannet, i knallvær og med klister på skiene.(Fra boka Norges beste toppturer). TRØNDELAG = 50 stk 1.ordens trig-punkter. - NORDLAND = 67 stk 1.ordens trig-punkter. Sted: Røyrvik, Hattfjelldal - Trøndelag Lengde: 26,5 km Høydemeter: 1420 m Primærfaktor: 675 m

Fra Standalshytta fulgte vi skisporet gjennom Kvanndalen under Sætretindane. Svetten haglet i det vi ankom "appelsinhaugen" (800). Fortsatte bratt opp i sør for Kvandalskaret. Videre gjennom Stretet, før vi kom innpå Kolåsbreen. Passerte pinaklene og valgte å sette fra oss skiene rett under toppen. Tråkket oss opp de siste høydemetrene til Kolåstinden (1432). Var også innom Storegjøltinden (1338) nord for Kolåsbreen. Herlig nedkjøring gjennom Stretet til Kvandalskaret. Med skiene på sekken gikk vi bratt opp renna til Lisjehornet (1211). Fortsatte på ski til pinaklene nord for Sætretinden. Benyttet fotspor opp fra øst med bratt klyving til N.Sætretind (1365).. Praktfull utsikt mot Kolåstinden. Var også innom Midtre Sætretind (1340), før en lekende lett retur. Sted: Ørsta, Møre og Romsdal Lengde: 17 km Høydemeter: 1600 m Primærfaktor: 1164 m

God værmelding sendte oss raskt nordover til Reisa hotell i Sørkjosen. På forhånd hadde vi vært i kontakt med Sappen leirskole i Reisadalen. Her kan man overnatte, spise, leie scooter og kano. Traff et hyggelig vertskap som stilte opp med det vi trengte. Klokken 09.30 ble det avgang etter merket scooterløype. Litt bratt og ulendt til over skoggrensa. Etter 23 km parkerte vi scooterne 2 km fra toppen. Skituren foregikk i stiv kuling til Beahcegealhaldi (1326). Deretter fortsatte jeg og Johan til Mollejus som er høyeste punkt i Kautokeino. Senere på kvelden ble det middag på Bios kafe som var kåret til beste veikro langs E6. Sted: Kvænangen, Nordreisa - Finnmark Lengde: 37,4 km Høydemeter: 2200 m Primærfaktor: 598 m